Unschooling

Vi lever i en tid hvor utdanning i stor grad handler om måling. Testing.
Om nivå. Fremgang. Standard.
Hvor alle skal lære det samme, til samme tid, på samme måte – uavhengig av hvem de er, hva de elsker, hva de strever med, og hva de drømmer om.

Det er som om vi alle skal formes i samme pepperkakeform.
Samme mal, samme mål, samme metode.
Men hva skjer da med det som skulle skille oss fra hverandre?
Hva skjer med nysgjerrigheten, dybden, forskjelligheten?
Hva skjer med undringen, når læring blir til levering?

Frilæring: når barnet er utgangspunktet

Vi har valgt et annet spor.
Et som ikke handler om å fylle opp barnet med kunnskap, men om å følge det som allerede finnes der.
Om å støtte interessene som oppstår naturlig, og nære dem.
Det kalles frilæring, eller unschooling. Eller interessebasert læring.
Men egentlig er det bare: å ta barnet på alvor.

Barna våre lærer hver dag.
De lærer når de bygger, spør, undersøker, forsøker, mislykkes og prøver igjen.
De lærer når de er sammen med oss hjemme, med andre barn, og når de er alene.
De lærer når de er i ro, og når de er i bevegelse.
De lærer – fordi de er mennesker, og mennesker er skapt for å lære.

Barn er født med alt de trenger. Barn er utstyrt med evnene og nysgjerrigheten til å tilegne seg det de behøver for å leve.

De lærte å krype selv. De lærte å gå selv. De lærte å snakke selv. 

6-åringen i huset har lært seg å lese selv. Skrive selv. 

Barn vil og kan lære. Læring er ikke det samme som undervisning. Undervisning er ikke læring.

Læringen skjer når ny kunnskap eller nye ferdigheter internaliseres i barnet.

Det skjer som en følge av en stimuli utenfra og et signal innenfra - "dette er viktig for meg og mitt liv".

"Men lærer de det de skal?"

Det spørsmålet kommer ofte.
Og jeg forstår det. For vi har alle gått gjennom det samme systemet.
Vi er trent opp til å tro at læring må måles, at det må skje i rekkefølge, og at det er noe man gjør i klasserom og i bøker.
Men spør deg selv: Når har du lært mest i livet?
Når du var virkelig interessert, engasjert, involvert – eller når du pugget for en prøve?

Barna mine er ikke utenfor. De er i noe annet.

Vil du vite om barna mine er “sosialiserte”?
Snakk med dem.
Se dem i øynene.
La dem stille deg spørsmål, fortelle deg om hva de bygger, leser, skaper, tenker.
De kan snakke med voksne – og med barn.
De kan samarbeide, ta initiativ, sette grenser.
De er ikke "skjermet fra samfunnet". De er i samfunnet – de har aldri forlatt det. Så de skal ikke ut i samfunnet - igjen. Etter endt skolegang.De er der hele tiden.

Vi skiller ikke mellom liv og lære. Det er ikke to forskjellige ting. Det er samme ting. 

Vi er alle blitt litt for skolske

Jeg ser på oss voksne, og tenker. Vi er skolske, nesten alle sammen av oss.
Vi tror det finnes ett riktig svar. Én vei. Ett tempo.
Vi har glemt at læring er liv.
At mennesker er forskjellige.
At det unike er verdifullt – ikke noe som skal files bort for å passe inn.

Når barn får vokse fritt

Når barn får vokse i sitt eget tempo, skjer det noe vakkert:
De beholder gløden. Nysgjerrigheten!
De tør å spørre, tør å feile, tør å være engasjerte.
Og dette skal ikke settes på prøve eller testes med karakterer 1-6 eller A til E. 

Testen skjer i selve livet. I prøvingen og feilingen. Og i å ikke gi opp, men å prøve på ny  -og få det til!

Jeg sier ikke at frilæring er for alle.
Men jeg sier dette:
Når vi tør å tenke nytt om læring, åpner vi for at barn kan få være hele mennesker – også mens de vokser.

Og det, tror jeg, er noe av det mest radikale og kjærlige vi kan gi dem. Det - og vår tid.

Barndommen er et blaff. En kort periode. En formende periode.

Jeg vil ikke la fear of missing out stå i veien for at barndommen skal være akkurat så fri som den er ment å være.