Jeg sto foran speilet en tidlig morgen. Ansiktet mitt var slitent, men levende. Håret hadde den der uregjerlige teksturen det får når jeg lar det lufttørke og uten et eneste produkt i. Rundt øynene mine: spor etter både lite søvn og mye kjærlighet. Og så kom tanken – den som kan komme når vi er som mest hudløse: Er dette bra nok? Er jeg bra nok?
Vi som går litt utenfor hovedstrømmen.
Som lever nær naturen, tett på årstidene, med barn som vokser i sitt eget tempo – og voksne som forsøker å gjøre det samme.
Vi som har valgt annerledes, men som likevel er en del av samfunnet. Vi ser det, kjenner det på kroppen – tempoet, forventningene, idealene.
Og midt i dette fellesskapet av «vi», finnes jeg.
Jeg som ser – og kjenner.
For selv om jeg elsker livet vi har valgt, bærer det også friksjon.
For verden speiler noe annet:
Den speiler glans. Tempo. Ungdom. Og noen dager er det som om alt inni meg roper: Du må gjøre mer. Se bedre ut. Være mer synlig. Være… noe annet enn du er akkurat nå.
Sammenligningen bor tett på Jeg sammenligner meg, oftere enn jeg vil. Det sitter dypt i oss mennesker – det å se til sidene. Å måle seg. Vurdere seg. Jeg sammenligner meg med glatte bilder på skjermer. Med kvinner som virker så… ferdige. Og jeg kjenner på en slags sorg i det. For samtidig som jeg vet at mitt liv er meningsfullt, kan jeg i en stakket stund glemme det – fordi jeg blir blendet av overflaten.
Jeg vet jo bedre. Jeg vet at dypet ikke skriker etter oppmerksomhet. Det bare er. Stille. Stødig. Men noen dager trenger det ekstra hjelp til å bli husket.
Jeg valgte dette livet med hjertet Jeg har valgt et liv der rytme trumfer rutine. Der barns undring får plass. Der kroppen får hvile når den trenger det, og mat får ta tid. Jeg har valgt det fordi det kjennes ekte. Fordi det gir meg noe ingen trend kan gi. Og fordi jeg tror det finnes en stille, kraftfull skjønnhet i det å være trofast mot det indre kompasset – også når det peker i en annen retning enn strømmen. Men det krever noe. Det krever å stå støtt, også når omgivelsene ikke speiler deg tilbake. Det krever å tåle å ikke alltid være “på høyden”. Det krever en indre tillit, som jeg fortsatt er i ferd med å bygge.
Når det stormer, vender jeg hjem Jeg har begynt å skrive meg hjem. Et personlig manifest – et slags løfte til meg selv – minner meg på hvorfor jeg valgte dette livet:
Jeg lever i takt med jorden og med hjertet mitt.
Jeg trenger ikke poleres for å være vakker – jeg stråler innenfra, fordi jeg lever sant.
Jeg er en kvinne i min kraft. Jeg er mor, jeg er skaper, jeg er jord.
Disse ordene leser jeg høyt for meg selv. Ikke hver dag, men ofte nok til at stemmen min blir en påminnelse: Du er nok. Du er hel. Du er hjemme.
Små ritualer som forankrer. Ikke som enda en ting å prestere, men som et rom å puste i.
Jeg puster dypt.
Hva trenger jeg i dag, for å være hel?
Jeg sier til meg selv: Jeg går i mitt eget tempo. Jeg lever sant.
Jeg kan drikke en kopp te i stillhet. Ta på en myk genser. Gå ut og kjenner vinden stryke meg i kinnene. Det er små ting. Men de har stor kraft.
Vi trenger ikke være perfekte for å være kraftfulle Jeg deler dette fordi jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg tror vi er mange som velger annerledes – og samtidig kjenner oss litt alene i det. Så om du leser dette og kjenner deg igjen, vil jeg bare si:
Det er lov å tvile.
Det er lov å være både sliten og stolt.
Det er lov å elske det du har valgt – og samtidig kjenne på sårbarhet.
Du trenger ikke være polert for å være verdifull. Du er vakker i din dybde. Og når du lever sant, er du ikke bare nok – du er nødvendig.
-Maren