Å gi slipp

Det er ikke rart vi tror at det er sånn det må være. Det er det eneste vi har lært. Vi har levd i den fortellingen. I det systemet. 

Men  hva som skjer
når vi slutter å prøve så hardt?

Når vi ikke hele tiden spør
om vi gjør nok,
lærer nok,
rekker nok,
får det til godt nok.

Hva om det er motsatt? 

Da vi valgte å la barna våre vokse opp uten skole,
uten tester,
uten karakterer,
uten en plan som kunne tegnes opp på forhånd,
kjentes det ikke først og fremst modig. Det var skummelt! Det var ukjent. Det var mye tvil. 

Men så, litt etter litt. Ikke av seg selv, men gjennom å jobbe opp nye tankestier. Nye nervebaner. Nye mønstre.

Litt etter litt kunne vi gi slipp. Og slippe oss fri.

Slippe forestillingen om at vi må kontrollere veien
for å være trygge på at den fører et godt sted.

Slippe å hele tiden føle at vi må la læring ligne på utdanning. At vi må forklare oss, forsvare oss.

Frilæring, eller unschooling, handler for oss ikke om å gjøre ingenting.
Det handler om å stole mer.
På barn.
På relasjoner.
På at nysgjerrighet er sterkere enn tvang.
På at mennesker vokser når de får rom.

Å slippe taket er ikke alltid rolig.

Noen ganger føles det som å falle.
Som å gå uten kart.
Som å stå i noe vi ikke helt kan forklare for andre,
og ikke alltid for oss selv heller.

Vi kjenner det i hverdagen også.
Når vi lar en dag få være langsom.
Når vi ikke fyller den med planer.
Når vi lar lek vare lenger enn vi hadde tenkt.
Når vi lar en samtale bli viktigere enn det som sto på lista.

Det er da noe annet kan oppstå.

Ekte nysgjerrighet, dybde i læringen.

En ro som ikke kommer av kontroll,
men av tillit.

En rytme som ikke er laget,
men som vokser fram.

En harmoni som ikke kan presses frem,
bare oppdages når vi slutter å stramme så hardt.

Vi tror ikke frihet er fravær av rammer.
Men kanskje er frihet å få være i livet
uten hele tiden å bli målt mot noe utenfor det.

Å få være barn uten å bli vurdert.
Å få lære uten å bli testet.
Å få leve uten å måtte bevise at det virker.

Og kanskje er det nettopp der,
i det ukjente vi ikke helt kan kontrollere,
at vi sakte blir friere.

Friere som foreldre.
Friere som mennesker.
Og forhåpentligvis
friere barn.

Barn som finner sin egen vei. Som styres av sin indre kraft.